- ANakonda -
Plutselig var alle reglene glemt!
I 2016 besøkte vi Peru som del av vår bilreise gjennom Sør-Amerika. Blant annet booket vi et kort firedagers opphold på en jungel lodge i Amazonas-regnskogen. Under oppholdet dro vi ut på flere ekskursjoner for å se hva regnskogen hadde å by på av dyreliv.
En av ekskursjonene var en padletur på en liten innsjø. Her skulle vi se apekatter, krokodiller og kanskje til og med piraja, skumle fisker som har rykte på seg å kunne skjelettere en hest eller et menneske i løpet av bare få minutter. Fisken er ganske liten, men den «jakter» i flokk og har uhyre skarpe tenner.
Veien til innsjøen førte oss først med motorbåt over en sideelv av Amazonas, før vi la ut på en gjørmesti flere kilometer gjennom regnskogen. Før vi begynte å gå inn i skogen fikk vi streng beskjed om hvordan vi skulle oppføre oss. Det var ikke lov å forlate stien, det var strengt forbudt å ta på planter eller dyr, og vi skulle helst være så stille som mulig.
Været var dårlig. Himmelen var grå og det pøsregnet uten stopp, noe som førte til at vi av og til sank ned i gjørma opp til anklene. Det var ikke lenger tvil om hvorfor det heter «Regnskog». Langs veien stoppet vi flere ganger, og guiden viste oss forskjellige dyr og planter.
Selve båtturen ble egentlig ganske kjedelig. Regnet fortsatte å pøse ned og dyreverdenen glimret ved sitt fravær. Det eneste vi så var rumpene til fire apekatter som hadde søkt ly i en palme og lot halene sine dingle høyt oppe under det grønne regntaket.
Da vi etter et par våte timer kom tilbake til båtplassen, møtte vi på en annen gruppe. Guidene deres hadde forsvunnet i buskene og vi kunne straks høre at det var noe spennende på gang her. Vi kunne høre dem rope og le mens de så ut til å jage et eller annet dyr som de hadde oppdaget.
Vi fikk etterhvert høre at de hadde funnet en Anakonda, en diger kvelerslange på hele 7 meter på sokkelesten. Dette er visst ikke så stort til å være en Anakonda, men vi hadde jo aldri sett en så stor slange før. Guidene var svært glade over oppdagelsen, siden slangen er sjelden og stort sett holder seg godt skjult i buskene eller i elva.
Plutselig var alle reglene glemt og alle deltagerne fikk lov til å trampe inn i skogene for å se på slangen. Ti nysgjerrige hobbyforskere satt på huk og inspiserte monsteret, som hadde rullet seg sammen under en buske og lot til å være død, i vente på at rabalderet skulle avta.
Luften var full av spenning. Anakondaen er kjent som verdens største slange og er i stand til å spise byttedyr så store som et rådyr eller en kalv. Alle tenkte nok på muligheten for å ende opp som slangemiddag, men guidene virket avslappet og vi brukte denne enestående sjansen til å ta en ordentlig titt på dyret.
Etter noen minutter virket det som om slangen hadde fått nok. Den begynte å dra inn pusten og den allerede imponerende kroppen ble enda tjukkere. Sakte begynte slangen å røre på seg og vi følte at det var på tide å trekke seg unna. Baklengs og med blikket festet på Anakondaen, snek vi oss tilbake på stien. Slangen hadde visstnok spist siden den ikke fulgte etter oss. Etter noen minutter var vi på vei tilbake til lodgen – med skjelving i knærne og en enestående opplevelse i bagasjen, som for alltid hadde brent seg inn i hukommelsen.
Til ettertanke
1. Hvorfor er det nødvendig, å ha så strenge regler for hvordan man skal oppføre seg på tur i regnskogen?
2. Er det greit å blåse i reglene hvis man har en enestående sjanse for å se et sjeldent dyr?
3. Hvordan synes du guidene har løst situasjonen?