De minste gjør mest
![beste orangene weltkarte-2[6592].png](https://static.wixstatic.com/media/4519ef_55126a1f27044791be0edbdf552946e0~mv2.png/v1/fill/w_380,h_186,al_c,q_85,usm_0.66_1.00_0.01,enc_auto/beste%20orangene%20weltkarte-2%5B6592%5D.png)
Vi er i paradis, i KLISJÉPARADIS med stor K, nærmere bestemt Bora Bora helt vest i Fransk Polynesia. Vi har snorklet, nytt synet av verdens fineste korallatoll og foreviget spektakulære solnedganger. Nå er det på tide å seile videre med kurs mot neste drømmemål: Fiji!
Men noe legger en demper på stemningen; vi har vinden imot oss. Dette er ikke bare ubehagelig fordi forholdene gjør det tøffere å seile. Dette er først og fremst skremmende, siden vinden mellom Bora Bora og Fiji aldri blåser «feil vei», i alle fall ikke fram til nå.
Det var i Stillehavet vi fikk øynene opp for hvor mye menneskeheten allerede har forandret kloden og påvirket klimaet. Vinden vi refererer til mellom Bora Bora og Fiji kalles for passatvind, som går for å være en av de mest stabile værfenomenene på jorda. At denne sviktet virket for oss like skurrilt som om Bergen skulle fått ett år uten regn, eller Svalbard skulle fått furuskog.
Vi merket fort at det er små øystater som Fiji og Vanuatu som sliter mest med klimaforandringene. I Fiji er landsbyer i ferd med å forsvinne i havet, og i 2015 fikk Vanuatu første kategori#5-syklon i landets historie. «Pam» skulle lage store ødeleggelser, rasere viktige landbruksområder, og satt fortsatt igjen som et traume i folks minne da vi flyttet til øynasjonen i 2017/18.
I tillegg til klimautfordringene drukner øyene i Stillehavet i plastsøppel. I Majuro, hovedstaden på Marshall-øyene, er søppelfyllinga landets høyeste «fjell», populært kalt Mount Trashmore. Det stopper ikke der, heller ikke på landets ubebodde øyer trengs mer enn en ettermiddags innsats for å fylle en båt med strandplast.
Vi følte sterkt på den globale urettferdigheten. De som blir hardest rammet av havplast og klimavandel er de som kan minst for det. Befolkningen er liten, og verdier som familie og lykke står ofte høyere i hverdagen enn økonomisk vekst og utvikling.
Samtidig ble vi utrolig imponerte over landenes holdning. Fremfor å innta offerrollen og begrave seg i selvmedlidenhet og depresjon gjør nettopp disse småøyene en kjempeinnsats. I større grad enn vi har sett noe annet sted på reisen, sikter de på å bekjempe og begrense ringvirkningene av de globale utfordringene.
Paul skildringer:
Jeg husker godt at jeg stod i en jernvarehandel i Port Vila, hovedstaden i Vanuatu, og hadde kjøpt reservedeler til “Amanda’’. Jeg hadde på meg shorts uten lommer, og tipper jeg kom til kassa med ca. 250 smådeler – skruer, sikringer, verktøy osv. For å få dette transportert tilbake til båten spurte jeg om en bærepose, men den fikk jeg ikke. Bruk av engangsplastposer i butikker hadde simpelthen blitt forbudt i Vanuatu, på det lokale markedet var det heller ingen «kjære mor».
Selv gatekjøkenet klarer seg uten engangsplast
Dette er ikke på langt nær det eneste tiltaket. Vanuatu, som andre land i Stillehavet, har et eget departement som tar seg av klimavandel og naturkatastrofer. Kiribati, landet som trolig er aller mest utsatt for stigende havnivå, har kjøpt landareal i Filippinene for å kunne evakuere deler av befolkningen når øyene begynner å forsvinne i havet.
Mange land i Sør-Stillehavet blir sett på som den tredje verden. Utviklingshjelp er et stort tema og etter amerikansk og austral-europeisk oppfatning er regjeringsformene visstnok ikke fullt så demokratiske. By the end of the day har vi i den "vestlige industrialiserte og utviklede verden" kanskje også en håndfull knep å lære av verdens minste nasjoner.